Sette sammen et liv

En kveld med rusmisbrukere, de fleste over den grønne ungdommen. Og de fleste med problemer det må ryddes i. Da slår det meg at dette blir som å bygge et liv av fragmenter, der også mange av bitene mangler

40 års liv, 25 år i rus. Livet er ikke som andre liv. Store deler er helt borte i rusen. Andre deler er borte i fengsel. Noen biter finner vi på instutusjoner. Noen fragmenter er borte i rennestenen. Sosiale ferdigheter er borte fordi de aldri har blitt lært, og derfor heller aldri har vært der.

Bitene er spredt over et stort geografisk område, helseopplysninger fragmentert på mange legekontorer. Det byggende sosiale nettverket er tilfeldig, spredt, og noen ganger ikke der i det hele tatt. Rusnettverket er ikke heller der, det er flyktig, skiftende, drevet sammen og fra hverandre av øyeblikkenes behov.

Familien er spredt, egne barn har man ikke kontakt med, faste referansepunkter i familien mangler. Fragmenter er mistet, frarøvet dem, byttet bort i rus. Fotografier har blitt igjen i et eller annet flyttelass, borte. Hukommelsen er oppstykket, kaotisk og så smertefull at det som er skyves bort. Følelseslivet er for all tid ødelagt i traumer og vold. Resten er smerte.

Av dette skal vi behandle og rehabilitere. I følge myndighetenes helsepolitikk har vi jevnt over bare noen måneder, så skal visstnok det meste være ordnet. Det blir som å sette sammen et helt liv av tusener av små biter, uten kart, og uten det lim som holder de flestes liv sammen. Det blir å bygge et liv av kaos. Vi har bare måneder til å skape mange å.r

Og så er vi overrasket om det ikke går bra, som om det er et spørsmål om moral.