Storytelling i retten

Advokat Erlend Balsvik skriver i en konikk i Morgenbladet denne uken om en rettsforståelse som dreier seg mer om argumentasjon enn regler, en utvikling han mener å ha sett siden professor Thorstein Eckhoff la vekt på “elastiske begrteper”, det “frie skjønn” og “reelle hensyn”. Og Balsvik er bekymret, fordi en utvanning av reglene gjør lovene uklare, vanskelige å forstå, og vanskelige å forholde seg til. Under dekke av lov og rett kan det argumenteres for så mage hensyn, at forvirring i forhold til lovverket kan bli resultatet.

Dette føyer seg inn i det som i politikken kalles “Storytelling”, og som er omtalt her den 12 november med henvisning til LeMonde. Det å fortelle historir som folk kjenner seg hjemme i, får fortrinn framfor fakt, og kan erstatte en diskusjon omkring fakta. Professor Salmond skriver i LeMonde at dette var grunnen til at Bush nå er president i USA, han, og hans rådgivere, var bedre fortellere enn utfordrerne.

Advokat Balsvik trekker ikke frem dette aspektet i sin kronikk, men implisitt forteller han om en norsk rettspraksis som ligner trendene vi ser i en politisk virkelighet. Alt kan tolkes, alt kan omtolkes, og klare linjer og fakta blir underordnet argumentasjonen, kall det gjerne “storytelling”. Vi får en relativisme inn i både politikken, og i rettsalen, der en objektiv sannhet blir underordnet den fortalte sannheten. Og Balstad stiller betimelige spørsmål om det er det vi ønsker, og anbefaler regjeringen å se på dette.

Problemet er at våre politikere også er infisert av den relativistiske tankegangen, der det kan bli viktigere å ikke forholde seg til fakta, enn å se realitetene i øynene. Det kan ligge politisk gevinst i dette; det høres bra og gjenkjennelig ut, mens det egentlig er en unngåelse. Det kan virke som om det enkelte ganger er viktigere å omgå og skifte fokus, fremfor å ta sakene som de faktisk er.

I forlengelsen av dette, får vi det som kalles psyops, en “storytelling” i rene propagandahensyn i f.eks. krig. Krigførende parter har ofte egne avdelinger som skal sile, og lekke til, pressen, både for å lure fienden, men også for å lure egen opinion. I Irakkrigen finnes det flere eksempler på dette, og det er påfallende hvordan en presumtivt kritisk presse godtar denne propagandaen som sannhet. Dette er bl.a. en følge av at pressen har færre stedlige reportere, men er avhengig av den informasjon som partene gir.

Vi kan altså se en sammenheng mellom politisk storytelling, argumentasjon framfor lov, og så ender en slik relativisme i direkte løgn. Og det verste er at vi lar oss bedra, for det er vanskelig i en slik verden å skille klinten fra hveten.