Uførhet og umoral
Posted by Red. den november 27, 2006
Forholdet mellom dem som har uførepensjon, sosialstønad eller er sykmeldt og dem som til enhver tid er i arbeid, er 1 til 2. For hver annen som er i arbeid er det en som oppebærer offentlig stønad. Tallene virker absurde. Norge må enten være verdens sykeste nasjon, eller mer sannsynlig er det uttrykk for en sviktende moral, et utrykk for en karrikert forståelse av velferd og solidaritet.
Tallbakgrunn:
Av 3.031.000 personer i aldersgruppen 16 – 66 år, er 67.7% yrkeaktive, dvs 2.052.000 personer. Av disse er til enhver tid 6,3%, eller 129.000 personer, sykmeldte. Det vil si at antallet som er i reell yrkesaktiv aktivitet er 1.923.000 personer. Antallet uførepensjonister er 392.000, antallet sosialklienter er 128.000. Tilsammen utgjør altså uføre, sosialklienter og sykmeldte 649.000 personer. (Alle tall fra 2004, ssb)
Myndighetene er umoralske som tillater ordninger som tillater at så mange mottar stønad i forhold til dem som er i arbeid. De er også umoralske, som ikke legger til rette for at de som kan være i arbeid i mer eller mindre grad, kan får et tilbud tilpasset deres yteevne. Og myndighetene er umoralske ved å la den enkeltes lege nærmest alene legge premissene for uførepensjon og sykmelding.
Legene er umoralske ved at mange skriver erklæringer som ukritisk støtter den pasients ønske om sykmelding og uførhet, uten å skjele til at de som premisleverandør forvalter enorme samfunnsverdier, og er med på å legge lista for hva som kan kalles sykelighet og arbeidsuførhet. Som en konsekvens av dette sier pasientene at “de sykmelder seg”, bare som et uttrykk for at legen gjør akkurat det pasienten ber om.
Politikerne er umoralske ved stadig å vedta reformer og ordninger uten tilstrekkelig konsekvensanalyse, og der hensynet til egne valgstemmer går foran hensynet til samfunnet som helhet. Og de lager reformer som smører tynt ut over flest mulig, fremfor ordninger som på skikkelig måte ivaretar dem som virkelig har behov for støtte.
Arbeidsgiverne er umoralske ved å ikke tilrettelegge for den enkelte arbeidstaker, men derimot pålegge krav og arbeidsmengde som bidrar til en utstøting fra arbeidslivet. Det er billigere med frisk arbeidskraft enn å legge til rette for dem som sliter, og alt for mange arbeidsgivere styrer på denne måten kostnadene over på det offentlige.
Den enkelte er umoralsk fordi det er svært mange på offentlig stønad som ikke kan se seg selv i speilet, og si at “jeg har ingen restarbeidsevne under de rette vilkår”. Det er alt for mange som finner det bekvemt å nyte framfor å yte. Dette er en trussel mot dem som virkelig trenger samfunnets støtte, de vi har en moralsk plikt til å hjelpe fordi de på ingen måte kan underholde seg selv. Terskelen for å melde seg ut av arbeidslivet er et moralsk anliggende, like mye som et helsemessig anliggende. Er man absolutt ikke i stand til å yte, skal man kunne motta sin stønad med stolhet. Er det restarbeidsevne bør man ha en flau smak i munnen.
Det kan virke som om vår velferd går oss til hodet: Mye vi ha mer. Og vårt samfunns dilemma, som sosialdemokratiets dilemma, er at det er liten solidaritet i de mette mager. At hver tredje potensielt yrkesaktive lar seg underholde kan ikke være riktig.
(Gjengitt med tillatelse fra MAGnett)
Mads sagt
Enig. Gale nok med trygdesnyltarar, men at mange som har lyst og evne ikkje får lov.
Beate sagt
De som virkelig har gått inn og forsket på dette sier klart at den gruppen som kan kalles snyltere er marginal. Det er viktig å ha med seg.
Det er som du sier en stor gruppe mennesker som kan og vil jobbe, men som ikke får lov.
Det du sier om leger er helt, helt galt. Det er mange “sjekkpunkter” på veien til uføretrygd, og det er et større problem at man overkjører de legene som kjenner pasienten, både spesialister og allmennleger, enn at man lytter for mye til dem. Man er vel også enig om at det er et større problem at folk blir kastet hit og dit i systemet, enn at folk som ikke skal ha trygd får det. Dette er en av grunnene til at man regner med at det nye NAV systemet i første omgang vil føre til flere på UP enn tidligere, fordi mange alvorlig syke i dag ikke har fått det innvilget.
Hva er da grunnen til at så mange har UP? Det er en gruppe som henger igjen fra 80-tallet som ble gitt UP fordi bedrifter ble lagt ned, og fordi staten syntes dette var det greieste.
Vi har mange som ikke vil ha UP men som ikke får jobber, og “systemet” synes det er greiest å sette disse på UP. Det er kostnadsmessig mest lønnsomt i en del tilfeller. I andre tifeller “blir det bare slikt”.
Vi vet at med enkle midler så går færre inn på UP. Læreryrket var for få år siden et sted hvor mange ble UP, det er snudd, i dag er denne gruppen statistisk sett lavere enn andre grupper. Løsning? Bedre vilkår for de eldste lærerne.
Og her tror jeg nøkkelen er til at vi har mange på UP. (Hva er forresten “mange”? Man snakker om tall, og at det er en stor del av befolkningen, men hva har vi å sammenligne med?) Vi vet at omlegginger og innskrenkninger på arbeidsplasser fører til langtidssykemeldinger. Ikke fordi folk er umoralske, men fordi skral helse og tøffe tak i jobben rett og slett fører til alvorlig sykdom.
Mennesket er ingen robot. Men en ting har vi til felles med maskiner, at når materialtrettheten er for stor, så ryker noe. Man må sørge for å vedlikeholde, og ikke belaste for mye.
Så enkelt, og så vanskelig.
Og så lite umoralskt.
vox populi sagt
Siden du ikke tillater kommentarer i bloggposten: “Alle vet at naboen ikke skulle vært sykemeldt” du kritiserer meg så sterkt for, så blir det direkte latterlig å lese denne bloggposten og da i spesielt det du skriver her: “Legene er umoralske ved at mange skriver erklæringer som ukritisk støtter den pasients ønske om sykmelding og uførhet, uten å skjele til at de som premisleverandør forvalter enorme samfunnsverdier, og er med på å legge lista for hva som kan kalles sykelighet og arbeidsuførhet. Som en konsekvens av dette sier pasientene at “de sykmelder seg”, bare som et uttrykk for at legen gjør akkurat det pasienten ber om.”
Du får nesten bestemme deg for om hva du mener. Eller er det bare du som har lov til å kritisere leger for sykemeldinger.
red. sagt
Vox Populi
Først: takk for at du gjorde meg oppmerksom på at det ikke gikk an å kommentere på innlegget, det er jo ekstra viktig når enkelte benevnes som i dette tilfellet. Jeg tror det skulle være i orden nå.
Eller skyter du bom: Jeg snakker system, du snakker enkeltsak. Jeg ønsker at det skal ses på dette totalt sett, du ønsker at det er Sandberg som ikke skal få sykmelding. Jeg kommenterer ingen enkeltsak, du må ha vært på legekontoret med Sandberg.
vox populi sagt
Jeg har benyttet meg av åpningen av kommentatorfeltet på det opprinnelige bloggposten, men har en kommentar her også:
Hva er et system? Er det ikke en lang rekke av enkeltsaker. Jeg synes det er langt verre å stigmatisere så mange som du gjør isteden for å være konkrete. Du må jo ha vært på mange legekontor siden du kan skrive at det er for mange mennesker som får sykemelding uberettiget. Hvilken dokumentasjon har du på det? For meg fremstår det som synsing og ikke noe annet. Det blir ikke mer seriøst av det.
En av grunnene til min mistanke er pressekonferansen til Siv Jensen der hun sier (sitat VG):
Frp formann Siv Jensen opplyste på en pressekonferanse klokken 14 i dag at Per Sandberg har tatt juleferie i samråd med henne og legen sin. Om det betyr at han er sykemeldt, vil Jensen ikke svare på.
- Det er vel ikke helt utenkelig, sier hun.
En time senere bekrefter Frps informasjonsleder Fredrik Färber at Sandberg er sykmeldt.
Dette styrker ikke akkurat seriøsiteten i hvorvidt sykemeldingen var berettiget eller ikke. Hvorfor skulle man da kalle det noe annet.