Forholdet mellom dem som har uførepensjon, sosialstønad eller er sykmeldt og dem som til enhver tid er i arbeid, er 1 til 2. For hver annen som er i arbeid er det en som oppebærer offentlig stønad. Tallene virker absurde. Norge må enten være verdens sykeste nasjon, eller mer sannsynlig er det uttrykk for en sviktende moral, et utrykk for en karrikert forståelse av velferd og solidaritet.
Tallbakgrunn:
Av 3.031.000 personer i aldersgruppen 16 – 66 år, er 67.7% yrkeaktive, dvs 2.052.000 personer. Av disse er til enhver tid 6,3%, eller 129.000 personer, sykmeldte. Det vil si at antallet som er i reell yrkesaktiv aktivitet er 1.923.000 personer. Antallet uførepensjonister er 392.000, antallet sosialklienter er 128.000. Tilsammen utgjør altså uføre, sosialklienter og sykmeldte 649.000 personer. (Alle tall fra 2004, ssb)
Myndighetene er umoralske som tillater ordninger som tillater at så mange mottar stønad i forhold til dem som er i arbeid. De er også umoralske, som ikke legger til rette for at de som kan være i arbeid i mer eller mindre grad, kan får et tilbud tilpasset deres yteevne. Og myndighetene er umoralske ved å la den enkeltes lege nærmest alene legge premissene for uførepensjon og sykmelding.
Legene er umoralske ved at mange skriver erklæringer som ukritisk støtter den pasients ønske om sykmelding og uførhet, uten å skjele til at de som premisleverandør forvalter enorme samfunnsverdier, og er med på å legge lista for hva som kan kalles sykelighet og arbeidsuførhet. Som en konsekvens av dette sier pasientene at “de sykmelder seg”, bare som et uttrykk for at legen gjør akkurat det pasienten ber om.
Politikerne er umoralske ved stadig å vedta reformer og ordninger uten tilstrekkelig konsekvensanalyse, og der hensynet til egne valgstemmer går foran hensynet til samfunnet som helhet. Og de lager reformer som smører tynt ut over flest mulig, fremfor ordninger som på skikkelig måte ivaretar dem som virkelig har behov for støtte.
Arbeidsgiverne er umoralske ved å ikke tilrettelegge for den enkelte arbeidstaker, men derimot pålegge krav og arbeidsmengde som bidrar til en utstøting fra arbeidslivet. Det er billigere med frisk arbeidskraft enn å legge til rette for dem som sliter, og alt for mange arbeidsgivere styrer på denne måten kostnadene over på det offentlige.
Den enkelte er umoralsk fordi det er svært mange på offentlig stønad som ikke kan se seg selv i speilet, og si at “jeg har ingen restarbeidsevne under de rette vilkår”. Det er alt for mange som finner det bekvemt å nyte framfor å yte. Dette er en trussel mot dem som virkelig trenger samfunnets støtte, de vi har en moralsk plikt til å hjelpe fordi de på ingen måte kan underholde seg selv. Terskelen for å melde seg ut av arbeidslivet er et moralsk anliggende, like mye som et helsemessig anliggende. Er man absolutt ikke i stand til å yte, skal man kunne motta sin stønad med stolhet. Er det restarbeidsevne bør man ha en flau smak i munnen.
Det kan virke som om vår velferd går oss til hodet: Mye vi ha mer. Og vårt samfunns dilemma, som sosialdemokratiets dilemma, er at det er liten solidaritet i de mette mager. At hver tredje potensielt yrkesaktive lar seg underholde kan ikke være riktig.
(Gjengitt med tillatelse fra MAGnett)
